Skepsis bunner ofte i frykt, frykt for noe man ikke forstår. For å beskytte seg mot dette ukjente er det letteste å avblåse det som nonsens, da trenger man liksom ikke å ta en skikkelig stilling til saken.
For en god tid tilbake, satt jeg ved et lunsjbord på jobben der temaet synskhet og åndelige ferdigheter ble debattert. Jeg deltok ikke selv aktivt i diskusjonen. På det tidspunktet var min spirituelle side ennå ikke så offentlig, og jeg følte heller ikke for å kringkaste det der og da, men syntes samtidig det var svært interessant å høre de andres holdninger og meninger rundt temaet.
At personer har en reservert holdning er helt fint for meg, hver og en må få lov til å ha sin egen mening. Det som mer fasinerer meg er måten enkelte understreker hvor superskeptiske de er, for i neste omgang rope høyest om alle “overnaturlige” opplevelser de har hatt selv eller kjenner til andre som har hatt.
I løpet av denne lunsjen var det en som spesielt utmerket seg i så henseende. Jeg kjenner henne ikke, så jeg vet ikke noe om verken hvilket livssyn hun har eller holdninger i livet generelt, men hun presiserte om og om igjen hvor skeptisk hun var til alt dette overnaturlige tøyset. For så igjen fortelle om opplevelser som både hennes familiemedlemmer og hun selv hadde hatt.
Det som festet seg som lim inne i hodet mitt var en uttalelse hun kastet ut: “Alle de som står frem og sier de er synske, det er bare noe de gjør for å føle seg spesielle. Tror ikke på flesteparten av dem…………. MEN det jeg tror på er de stakkars barna som har sånne evner, for de vil jo ikke ha disse evnene engang!”
Jo mer jeg har tenkt på denne uttalelsen, jo sterkere har jeg ønsket å utfordre denne tankegangen litt;
Hvis man tror på barn som har en slik evne………disse barna blir jo voksne en dag!
Eller for å dra den litt lengre, de fleste voksne som står frem med sine evner eller ferdigheter, har en gang vært et skremt lite barn som ikke skjønner hvorfor de ser, hører og/eller føler ting som de andre rundt en åpenbart ikke gjør. De har kanskje blitt ertet, blitt fortalt at de fantaserer også videre. I perioder av livet har man kanskje klart å stenge av for dette, men før eller senere vil det trenge seg igjennom igjen. Det vil presse på til man tar det innover seg og erkjenner faktum av eksistensen av denne siden hos seg selv.
Som voksen vil man søke informasjon, finne ut at det er mange som en selv, oppleve erkjennelsen i at det ikke er noe unormalt i dette. Lære seg til å utvikle og beherske denne siden av seg selv og de ferdigheter og muligheter som ligger der. (Det vi gjør er at vi gradvis høyner vårt bevissthetsnivå.) Med kunnskap vil man ikke lengre være redd, og man ser at dette er et verktøy som kan være med til å hjelpe mange.
Det som er flott for dagens barn er at det er blitt mer åpenhet og aksept rundt det spirituelle, slik at flere og flere får hjelp til å skjønne hva det er de opplever. Det vil også ta brodden av opplevelsene, som kan oppleves som skremmende. Og barna kan tidlig lære seg teknikker til å kontrollere disse evnene og bruke dem i positiv henseende til hjelp for seg selv og andre.
Det vi skal huske på er at det er faktisk ingenting spesielt med dette. Alle mennesker har samme forutsetninger for å lære seg dette, akkurat som hvilken som helst annen ferdighet, men det er bare at det ligger mer naturlig utviklet for enkelte. Det kan sammenlignes med at akkurat som noen har bedre forståelse for matematiske ligninger enn andre eller andre igjen som har bedre språkøre oppfatter enkelte igjen lettere de andre dimensjoner, energier og det eteriske.
“Don’t meet the world with a closed and skeptical mind. Open up your eyes and your heart to the beauty and love that is all around, let it surround and absorb you!”
“Ikke møt verden med et lukket og skeptisk sinn. Åpne dine øyne og ditt hjerte til skjønnheten og kjærligheten som finnes overalt, la den omslutte og absorbere deg!”
mkh
Ellen ☺ღ☼
