Det er vanskelig ……

Det er vanskelig når folk en bryr seg om har det vondt!

Og det kan faktisk være litt ekstra vanskelig når man ikke er i den umiddelbare nærmeste krets til vedkomne.
Den siste tiden har vonde ting rammet flere personer jeg bryr meg om, men som jeg ikke har så veldig nær relasjon med. Det har fått meg til å tenke mye på dette.
Hva gjør man da? Hva kan man gjøre?
 
Hva skal man egentlig si? Man er redd for å tråkke over og/eller tråkke på, samtidig vil man gjerne trøste………. vil så gjerne gi noen oppløftende ord.………. Alt en prøver å tenke ut høres hult ut og blir liksom bare tomme fraser……... Ingen ord eller handlinger i hele verden kan ta dette bort vedkomne.

I det ene tilfellet, fikk jeg vite at en, som i en periode i livet var en veldig nær og god venn, har fått en meget tøff diagnose. Hvor urettferdig kan livet synes…..

For en del år tilbake var vi gode familievenner, har barn på samme alder, reiste på ferier sammen, feiret merkedager,  så mange gode minner……..
Og selv om livet tar vendiger slik at vi ikke har den nære kontakten lengre, er båndene der fortsatt.

Både her og i de andre tilfellene har jeg kommet til at det man kan gjøre er å vise at man er der, gi støtte. Sende kjærlighet…….. de varmeste tanker, mengder med styrke og «fighterspirit», healende lys og all den kjærlighet man kan hente frem å sende i strie strømmer til personen og familien deres.

Tenker på dere ©

mkh

Ellen ☺ღ☼

Morgenstund i heimen………..

«Ha det fint hos pappa i helgen da», sier storebror og gir lillebror en klem. «Takk», sier lillebror «….jeg kommer til å savne deg…. og Pumba» (katten). «Hva med mamma?» sier storebror «kommer du ikke til å savne henne?»

«Jo,………..» svarer lillebror «men mamma er alltid i hjertet mitt……….., så når jeg savner henne så bare kjenner jeg at hun er der inne i hjertet mitt, og da går det bra!» 

.....og så snur hans seg og ser han bort på meg med det mest kjærlighetsfulle blikk i verden J

Smelt ©

mkh
Ellen ☺ღ☼

En del av et fellesskap

Da jeg skrev manuset til Anderledesungen var det med basis i HC Andersens «Den stygge andungen». I tillegg er den også på mange områder en meget personlig historie fra min egen annerledesunges liv.

Min gullgutt har på flere arenaer i livet opplevd dette med å sitte på siden og betrakte de andre. Akkurat som rollen han spiller i Anderledsungen. Han har stadig fått føle dette på kroppen at de andre snur ryggen til når det er mer interessante lekekamerater tilgjengelig, og at han med sine begrensinger ikke klarer å lese nyansene i de andres oppførsel mot ham. Noe som igjen har vært årsaken til masse frustrasjon og sinne som han ikke har klart å sette ord på.

Jeg skal innrømme at det var hardt å stå på sidelinjen å se han spille Anderledesungen, og se ham gå gjennom dette følelsesspekteret som han har gjort så mye også i det daglige liv. Spesielt i scenen, nede ved dammen, når han leker i utkanten av de andre og følger med dem med hodet på skakke og et undrende blikk. Det verket i mammahjertet og jeg felte en del tårer der og da! Jeg så hvordan han kjente seg igjen i denne situasjonen. Hvor mange ganger har han ikke sittet akkurat slik, i barnehagen, på skolen, i gata hjemme…… ja det er ikke få.

Fra å gå i vanlig skole, der han opplevde å bli en isolert gutt. Hvor de gangene han fikk oppmerksomhet fra klasskamerater var når han tok på seg klovnerollen eller der hvor han gjennom sine begresninger ble en maskot som frembrakte omsorgsfølelsen hos dem. Fikk han endelig oppleve blomstring gjennom et skolebytte, hvor han kom inn på en forsterket avdeling med likesinnede barn. På samme måte som Anderledesungen opplever i avslutningsscenen. Han har funnet en plass der han hører hjemme. Der han kan føle seg som en del av et felleskap, få venner, oppleve mestring og være godtatt og likt for den han er.

Det varmer et mammahjerte det!

mkh

Ellen ☺ღ☼

Anderledesungen

Filmen Anderledesungen er en film hvor manus er skrevet med basistanke i HC Andersens «Den stygge andungen». Navnet Anderledesungen er et ordspill mellom And og det å være annerledes. (Dette ble dessverre skrevet feil i filmen.)

Målsetninger med filmen

SYNLIGGJØRE

BEVISSTGJØRE

MESTRING

Synliggjøre at det bor store ressurser i annerledesbarna. Vise at man kan oppnå drømmer selv om man er annerledes. Og at vi foreldre er stolte og ønsker å vise frem ungene våre og deres ferdigheter på lik linje med andre.

Bevisstgjøre i forhold til holdninger mot de som er annerledes.

Mestring; ved at gitt muligheter og de rette forutsetninger kan annerledesbarna oppleve høy grad av mestring. Nøkkelen her er å ta på alvor barnas interessefelt og finne (eller skape) kanaler hvor de kan videreutvikle sine interesser og talenter, i stede for å fokusere på deres begrensninger.

Filmen er spilt inn av en musikk/dramagruppe ved Sandefjord Kulturskole, bestående av fem barn med ulike typer utviklingshemming. Gruppen søkte og mottok Drømmestipendiet 2012 som gjorde at de kunne realisere drømmen om å lage film. Les mer om gruppen på

http://www.drommestipendet.no/applicationDetailed.sp?id=1446

Mkh

Ellen Slyngstadli, manusforfatter og stolt mor til en annerledesunge ☺ღ☼