Min gullgutt har på flere arenaer i livet opplevd dette med å
sitte på siden og betrakte de andre. Akkurat som rollen han spiller i
Anderledsungen. Han har stadig fått føle dette på kroppen at de andre snur
ryggen til når det er mer interessante lekekamerater tilgjengelig, og at han
med sine begrensinger ikke klarer å lese nyansene i de andres oppførsel mot
ham. Noe som igjen har vært årsaken til masse frustrasjon og sinne som han ikke
har klart å sette ord på.
Jeg skal innrømme at det var hardt å stå på sidelinjen å se
han spille Anderledesungen, og se ham gå gjennom dette følelsesspekteret som
han har gjort så mye også i det daglige liv. Spesielt i scenen, nede ved
dammen, når han leker i utkanten av de andre og følger med dem med hodet på
skakke og et undrende blikk. Det verket i mammahjertet og jeg felte en del tårer
der og da! Jeg så hvordan han kjente seg igjen i denne situasjonen. Hvor mange
ganger har han ikke sittet akkurat slik, i barnehagen, på skolen, i gata hjemme……
ja det er ikke få.
Fra å gå i vanlig skole, der han opplevde å bli en isolert
gutt. Hvor de gangene han fikk oppmerksomhet fra klasskamerater var når han tok
på seg klovnerollen eller der hvor han gjennom sine begresninger ble en maskot
som frembrakte omsorgsfølelsen hos dem. Fikk han endelig oppleve blomstring gjennom
et skolebytte, hvor han kom inn på en forsterket avdeling med likesinnede barn.
På samme måte som Anderledesungen opplever i avslutningsscenen. Han har funnet
en plass der han hører hjemme. Der han kan føle seg som en del av et felleskap,
få venner, oppleve mestring og være godtatt og likt for den han er.
Det varmer et mammahjerte det!
mkh
Ellen ☺ღ☼
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar