Hvis du ikke har noe godt å si, så la være!

Dette utsagnet, fra Disneys Bambi; hvor Trampes mor sier til barna når de ler av og erter Bambi, hva pleier deres far å si?, har jeg alltid brukt dette som en læresetning for mine egne barn. “Hva sa Trampes far”?

I løpet av livet har jeg brukt det mang en gang som eksempel til voksne også. Mange mennesker er altfor opptatt av hva andre gjør og sier.

Leste for en tid siden en spalte i lokalavisen hvor spaltisten poengterte at hun var for feig (?) til å fortelle en kollega hva hun mente om henne, men at hun virkelig burde gjort det, for “ærlig talt hvordan skulle vedkomne forandre seg når ikke hun (spaltisten) sa i fra om hva hun mente og reddet vedkomne fra seg selv.” (!)

Så kan vi takke de høyere makter for at den slags “feighet” faktisk eksisterer da. At folk flest holder igjen fra å si i fra til andre hva de selv mener som er galt og ufordragelig med dem andre!

Ett annet eksempel, var det min eldste sønn som opplevde, da de var i middag hos sin stemors familie. Da de satt til bords hadde han dratt opp ermene på genseren sin, for ikke å søle dem til. Da kom hans tatovering på underarmen til syne, hvorpå en av de voksne gjestene sier høyt og tydelig: “Tatoveringer er bare så harry!” Ja vel. Greit at dette var vedkomnes mening. Men hold da slikt for deg selv, eller ta det opp i fora hvor kritiske meninger rundt et tema er etterspurt. Hvorfor i all verden føler man en trang til å henge ut og undergrave en tenåring som er i sin mest sårbare fase, fordi han ikke handler etter vedkomnes egne normer? Hva er motivasjonen for et slikt utsagn?

Ironisk nok sier tatoveringen hans “Keep faith in you, not matter what others do” (behold troen på deg selv uansett hva andre måtte mene) og er et utdrag fra ett av mine dikt, Steady path to your goal, som han er veldig glad i.

Hvorfor i all verden skal man på død og liv fortelle andre at man ikke liker dem eller at de har sider man ikke er enig i? Hva ønsker man å oppnå med slikt? Hva man mener om andre mennesker er ens personlige oppfatning. Andre mennesker skal vel ikke leve sitt liv ut fra hvordan du ønsker at de skal være? Hva med å sette ting litt på hodet. Ville du levet ditt liv ut fra hvordan en hvilken som helst annen person ønsker at du skal leve det?

Ting vi irriterer oss over eller ikke liker hos andre er ofte projeksjoner av vår egne skyggesider. Trekk og egenskaper vi gjerne vil nekte for at vi har, fordi de kanskje ikke harmonerer med den vi ønsker å være eller å bli oppfattet som. Når vi da ser andre leve ut disse sidene hos seg selv, tilsynelatende uberørt, kan dette vekke voldsomme følelser i oss.

“Din mening om meg er ikke min business” sier Dr. Wayne W. Dyer, amerikansk forfatter. Hvis flere av oss begynte å tenke og leve slik ville nok vår verden blitt et bedre sted. Om vi kunne sette toleranse og aksept i fokus. Vi trenger ikke å like alle. Vi trenger heller ikke å være enige med alle, men vi kan akseptere at andre er forskjellige fra oss.

Og kanskje vi heller skal ta et lite dypdykk i oss selv, og stille oss selv spørsmålet “Hva er den egentlige årsaken til at jeg blir så opprørt av denne personens væremåte? Hva trigger det i meg?” Det vil garantert sette ting i perspektiv.!

Bruk din energi positivt. ;) Vær raus med hyggelige kommentarer og del generøst ut komplimenter, og du vil oppleve en større glede og tilfredshet med deg selv.

mkh
Ellen ☺ღ☼